L.R.Rykene`s Sus. 15/2-04.+15/3-07.
Sus ble født 15/2-04. Han var etter kombinasjonen Hvite Musse til Dyste og Milla til Risholt. Sus var et valg jeg ikke gjorde selv, jeg hadde andre valget og da det kun var to hanner i dette kullet ble det automatisk Sus. Men jeg skulle ha en sort og blakk så dette passet meg utmerket. Sus ble trent tidelig og jeg så tydelige tegn på at han var for meg over normalen. Matmor Maria passet også godt på vårt nye gull.
Det er mange som lurer på når Sus fikk sin første hare, og jeg kan avsløre at Sus var tidelig ute
Han var ikke gamle karen da han tok sin første hare. Denne vesle tassen rotet seg fast i en skorte og kom seg aldri løs før Sus tok den. Men dette var en los som jeg ikke snakker så mye om, så for meg så regner jeg den første haren jeg skjøt som Sus sin første.
Og det er denne 31/10-04. Vi hadde hatt mange gode loser og lange loser før denne, men jeg hadde lissom ikke fått meg til å skyte ennå. Derfor var det et stort øyeblikk da Sus fikk sin for meg første hare.
Mine og våres hunder har aldri lidd noen nød. Jeg ser på hundene som individer med menneskelige behov. Derfor setter jeg hytte kos og nærhet høyt. Dette er noe jeg har tatt med meg ifra min far og for meg så er dette viktig. Jeg skal vite at hundene mine har det bra.
Derfor lar jeg dem få lov til å ta seg kanskje litt for mye til rette, men som sagt så er dette noe jeg setter stor pris på. Her er det Sus og Gamle hunden Ture som koser seg.
Sus var også godt premiert på utstilling, han hadde mange 1 premier men fikk aldri helt kroppen ferdig satt før han døde. Derfor ble han på slutten belønnet med 2 premie. Men det er klart at for meg så vil han alltid være en klar FYSTE
Jeg mistet min far så alt for tidelig, derfor jaktet jeg mye alene. Så jeg viste vel egentlig aldri helt hvor bra Sus egentlig jaget. Jeg var jo kjempe fornøyd, men ville jo vente litt med å stille han. Dette angrer jeg veldig på i dag. Skulle ønske jeg hadde stilt han tideligere, for han ble syk så alt for tidelig. Det var først da jeg fikk med meg Lars Arild Risholt det ble fart i sakene. Han så med engang potensialet og nesten tvang meg til å starte.
Det er jeg kjempe glad for i dag. sus jaget til 1 ÅP før fylte 2 år. Dette var eneste gang Sus ble stilt mens han var symtomfri. Jeg stilte han også mens han var syk og han jagde riktig nok til en 3 premie, men jeg skulle ikke ha stilt han når han var syk.
Sus var en uvørn hund. Han var ofte skadet. han hadde flere strekker, måtte Sy flere ganger,
Denne skaden er også på film og er et resultat av at Sus kløvde under og overleppen fullstendig på jakt. Måtte sy en del sting
ble angrepet av ukjent dyr og skamfert mest sannsynelig en hest, fikk kvist inn i kroppen, måtte operere øynene to ganger, fikk hud infeksjon og det som til sist tok knekken på han var en u helbredelig sykdom Thyroxin mangel eller for lavt stoff skifte. Her skal verdiene være imellom 16-32 og Sus kom aldri med full medisinering over 6. Det er alt for lavt, og han kan ikke prestere med slike verdier. Thyroxin er kroppens bensin, Så Sus hadde ikke nok til å gå på tomgang engang.
Hele den tredje sesongen til Sus ble ødelagt, jeg begynte og merke at noe var galt alt i oppkjøringen til sesongen i Juni. Begynte tidelig med prøver og de var ikke bra men fant ikke ut hva som var feil før etter tre forskjellige vetrinærer. Men på Rising fant de feilen og var så fornøyde. Dessverre så forsto jeg med engang at det var Sus sin dødsdom som ble lest opp.
Jeg prøvde alt men ingen ting nyttet, for dere som leser mine siste jaktturer så så dere også at jeg etter hvert sluttet å skrive om de. Og den aller siste turen jeg hadde i februar i år, så jaget Sus i snaue tre timer. Så ble det stille og jeg fant han for andre gang med hjelp av peileren. Han lå rett ut i snøen mens hare sporene gikk videre, Sus hadde jaget til han stupte igjen. Da var det gjort, ingen medisin kunne hjelpe han og jeg kunne ikke gi han bort til andre. Sus ville før eller siden ha sprengt seg selv og død i skogen alene. Det var heller ikke noe alternativ og la han bli en stue hund.
Så derfor ble det en slik trist dag 15/3-07. Dette er det siste bilde tatt av Sus i live, en kan se at han ikke er i form. Det er ikke noe glød i han lenger, men det skal jeg si dere dette var tungt. Aldri hadde jeg trodd det å ta livet av en venn kunne bli så vanskelig.Men jeg mannet meg opp og reiste til dyrlegen. Det var ikke noe valg og det viktigste var at Sus skulle slippe og lide.
Jeg tenkte den gang på den fine tiden vi hadde hatt, og det skal jeg si dere L.R. Rykene`s Sus var for meg et stort talent. Alt og da mener jeg alt kom så lekende lett for han. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så han i skogen og ikke skjønte bæret av hva han drev med. Men så plutselig skvatt haren ut på bena eller så vippet han den ut etter et lengre tap. Og da sto jeg der med lua i hånden og tenkte:( Fytti helvete for en hund du har fått Simen). Dessverre ville han der oppe det ikke slik og nå har Sus også reist ifra meg, men jeg takker i hvert fall for de fine årene vi hadde sammen. Tross alt når jeg teller etter så hadde Sus og jeg et helt år i skogen den korte tiden han levde. Og for det så er i hvert fall jeg takknemlig. Sus var en enorm støtte for meg etter min fars bortgang, og vi hadde det så fint. Og dette var dessverre det siste bilde jeg har av Sus, nå har han reist opp til min far.
HJERTELIG TAKK FOR ALT. VI SEES IGJEN SUS !